- Jeg kjenner ikke så mye på risikoaspektet ved å jobbe frilans. Selv er jeg anlagt sånn at jeg tenker at ”det går nok til helvete uansett”… men det har heldigvis ikke gjort det ennå! Jeg hadde noen flotte år på Nationaltheatret, men når man er en del av et ensemble må man hele tiden forholde seg til strenge rammer. Nå som jeg jobber frilans er det jeg selv som velger hvilke prosjekt jeg vil jobbe på, og den friheten setter jeg veldig pris på, sier Nicolai.

Ville ha mer frihet

Nicolai Cleve Broch vært en av våre mest respekterte og kjente skuespillere siden han fikk sitt definitive gjennombrudd i Morten Tyldums film ”Buddy” i 2003. Siden har han spilt i filmer som ”Uno”, ”Uro”, ”Den siste revejakta”, ”Max Manus” og ”Gåten Ragnarok”. Han har lånt stemmen sin til norske versjoner av filmer som ”Min bror bjørnen”, ”Monsters vs. Aliens” og ”Charlie og sjokoladefabrikken”, leverte sterke roller i TV-serier som ”Halvbroren” og ”Frikjent”, og tilbrakt utallige timer på diverse teaterscener. Ikke minst tidligere nevnte Nationaltheatret, som må kunne sies å være drømmen for de fleste norske skuespillere med ambisjoner i retning teateret. Men Nicolai valgte altså å si opp, for å ha mer valgfrihet.

- Det var fantastisk å jobbe der, men jeg er ikke typen som går rundt og drømmer om én spesifikk ting, det har jeg aldri vært. Det er mer slik at når en idé tar bolig i meg, blir jeg fullstendig oppslukt. Så går jeg videre til neste prosjekt – og blir oppslukt igjen. Samtidig er det slik at hvis jeg har jobbet mye med film eller TV i en periode, er det veldig deilig å gjøre teater igjen. Litt som å ”komme hjem”. Det er jo via teateret jeg har utdannelsen min, det er der det startet, forklarer han.

Familiemann

Selv om ønsket om variasjon var sterkt delaktig når avgjørelsen om å forlate den faste plassen på teater-Norges storscene ble tatt, hadde det også sine praktiske årsaker. Nicolai er familiemann, og har to sønner sammen med kona Heidi Gjermundsen Broch. Kona er skuespiller og sangerinne, og fast ansatt på Det norske teateret.

- Med en kone som er fast ansatt, og gjør store roller på teateret, blir hverdagen ganske fastsatt for henne, og det kan bli lange dager. Med to gutter på 9 og 12 år hadde det vært nærmest håpløst dersom jeg skulle vært i samme situasjon, derfor passer det veldig bra at jeg har det mer fleksibelt, forklarer Nicolai.

Skiller Clintern fra hveten

Skuespilleren som er født i Bærum, men oppvokst i Oslo, forteller at både film, TV og teater innebærer et press på han som skuespiller, men på forskjellige måter, siden det er ganske forskjellige måter å jobbe på. Selv synes han det å spille teater er selve lakmustesten for en skuespiller. 

- Faktisk er jeg mer nervøs når jeg gjør teater, det brenner på en måte mer under føttene dine da. Teater er jo rett og slett toppidrett, alt handler om å prestere maksimalt akkurat der og da. Og neste kveld må du gå ut og gjøre det samme igjen, men ikke helt likt. Og jeg synes teateret er det som skiller gode skuespillere fra dårlige skuespillere, fordi det krever et ekte håndverk. Ikke minst siden man må gå ut og gjøre det kveld etter kveld, likedan og like bra, forklarer Nicolai.

Nicolai understreker at han elsker å jobbe med film og TV-serier. Spesielt sistnevnte, hvor han får bruke lang tid med karakteren, og bli trygg på rollen. Det han imidlertid ikke setter pris på, er å bli filmet når han fremfører teater.

- Det gjelder ikke bare meg, men generelt sett. Jeg har bare ikke sansen for det. For eksempel hvis noen fra nyhetene dukker opp og skal dekke en premiere… Det ser rett og slett ikke bra ut når man filmer små snutter av en teaterforestilling! Tvert imot virker det som om skuespillerne overspiller veldig, fordi det er noe helt annet å stå på en teaterscene, enn å filme en scene for film eller TV. For seerne fungerer sikkert slike nyhetsinnslag som en vaksine mot å besøke teateret…

Borte bra, hjemme bra

I motsetning til kompisen Aksel Hennie, som Nicolai har spilt mot i en rekke filmer, har ikke Nicolai Cleve Broch tatt det store steget ut i utlandet. Unntaket er den polsk-norske thrilleren ”Essential Killing”, som hadde den eksentriske amerikaneren Vincent Gallo i hovedrollen, men foreløpig har det ikke blitt noen store hollywoodproduksjoner på CV-en. Dette til tross for at Nicolai ble beæret med utnevnelsen "Shooting Star" under filmfestivalen i Berlin i 2007.

Det står imidlertid ikke på vilje og lyst, selv om enkelte intervjuer i norsk presse har blitt vinklet som at ”Nicolai Cleve Broch vil ikke til Hollywood”. Noe som i beste fall er en sannhet med modifikasjoner, i følge Nicolai selv.

- Jeg har aldri sagt at det er uaktuelt å reise over dammen for å spille inn en film. Det jeg sa, var at jeg ikke er interessert i å reise til Hollywood og være der i månedsvis for å bygge opp et kontaktnett, slik de som virkelig satser gjør. Jeg har en familie å tenke på, og kunne aldri tenke meg å være borte fra dem så lenge. Men jeg har en agent der borte, og gjør audition-tapes her i Norge som jeg sender over. Det har faktisk vært veldig nærme et par ganger også, uten at jeg føler for å gå i detalj. Så man vet aldri, det kan skje. Og hvis det ikke skulle skje, tar jeg det med knusende ro.

Han ser generelt sett ut til å ta ting med knusende ro. Helt til han står midt oppe i det.

- Jeg bruker ikke mye energi på ting som ligger et stykke frem i tid, og har rett og slett litt problemer med å forholde meg til sånt. På en måte er det greit, fordi jeg ikke stresser meg opp over ting, men noen ganger kan det være upraktisk. For eksempel skulle jeg reise til utlandet nylig, og et par dager før avreise kom jeg på at jeg måtte ordne meg pass. Og i morgen kommer det gjester fra fotballaget til sønnen min hjem til oss. 70 barn og voksne som vil ha pølser og brus - hvor mange pølsepakker trenger jeg da...? 

Premier League frister

Nicolai understreker at han er veldig tilfreds med livet og arbeidet sitt her hjemme på berget, og ikke er ute etter en omfattende karriere i Hollywood. Men det frister absolutt å prøve seg.

- Det som frister er å få leke med de beste i klassen, de ypperste av de ypperste. Det blir litt som å spille i Tippeligaen kontra Premier League. Selvfølgelig har man lyst til å prøve seg i Premier League dersom man får sjansen! Samtidig er det bedre å være toppscorer i Tippeligaen, enn å slite benken i Bournemouth… Uten at det dermed er sagt at jeg ser på meg selv som toppscorer i Tippeligaen, utdyper Nicolai og ler.

Mer bevisst på stil

Nicolai Cleve Broch sin debut på det store lerretet var i Svend Wams drama ”Sebastian” fra 1995. I mer enn 20 år har han altså blitt kledd opp og stylet av andre. Hvordan har det påvirket stilen hans på fritiden?

- Jeg er nok mer bevisst på stilen min nå, enn da jeg først begynte. Det har sneket seg inn i underbevisstheten, ofte er det først litt utpå dagen at jeg ser at antrekket er helt greit sammensatt. Jeg prøver også å tenke litt mer bevisst på det, men det er ikke sånn at jeg grubler voldsomt over hva jeg skal ha på meg. Og jeg tror kanskje jeg hadde vært litt mer rufsete i stilen dersom det ikke hadde vært sånn at folk kjente meg igjen på gaten. Man blir jo litt mer bevisst sånne ting da.

Briller har han aldri brukt. Det vil si, med mindre rollen har krevet det. På privaten har han derimot ikke hatt behov for det – enn så lenge.

- I filmen ”Uro” måtte jeg bruke kontaktlinser for å forandre øyenfargen min. Da måtte jeg ta en synstest først, og fant ut at jeg var nærsynt. Nok til at jeg merket forskjell når jeg hadde kontaktlinsene på, men ikke så mye at jeg begynte å bruke linser eller briller. Men nå har jeg rundet 40, og da sier man jo at synet forandrer seg. Kanskje burde jeg sjekke synet igjen. Jeg brukte briller i filmen ”Lønsj” (2008, journ. anm.), og jeg tror jeg kledde de ganske godt. Jeg likte veldig godt å gå med de, så jeg fortviler absolutt ikke over tanken på at jeg kanskje må bruke briller en gang i fremtiden. I serien ”Frikjent” brukte jeg forresten noen veldig kule kontaktlinser. Det skulle se ut som jeg hadde vært våken veldig lenge, så jeg fikk kontaktlinser som fikk øynene mine til å se blodsprengte ut. De likte jeg.

Problematisk hodeform

Hvis han en gang i fremtiden må begynne med briller, vil nok Nicolai søke hjelp fra profesjonelle for å finne noen som passer. Men ikke fordi han er blitt bortskjemt med påkledere og styliser. 

- Jeg er rett og slett "tjukk i huet", men mer avlang i formen enn rund. Solbriller og briller ser ofte veldig brede ut på meg, så jeg har slitt litt med å finne noen som passer. Derfor har jeg alltid vært misunnelig på kompiser som bare kan ta på en tilfeldig brille eller solbrille, og så ser det bra ut. Derfor er det greit å få tips og råd av fagfolk. For jeg vil gjerne bruke briller, jeg føler meg vel i dem. Det blir litt som å gå i dress, som jeg liker veldig godt, men jeg har jo ikke behov eller mulighet til å gå i dress på jobb. Med mindre jeg får en rolle som innebærer å gå i dress, selvfølgelig. En rolle med dress, briller...kanskje i utlandet... Hørt om Clark Kent, eller? 

Søknaden er herved levert.