Forvandlingens mester

Når Jon stiller til intervju, er det noe ved han som er forandret. Han ser ikke helt ut som han pleier. Det er umulig å la det passere.

Du har fått deg bart, er det til en ny rolle eller ny stil?

- Jeg holder på med noe som heter Jul i Blodfjell, en tv-serie som kommer i desember og som vi gjør opptak til nå. I den forbindelse har jeg anlagt bart.

Hva slags rolle har du i serien?

- Jeg spiller en norsk fyr som har bodd mange år i LA. Der har han levd et hardt liv, og fasaden er operert og strukket så han nesten har fått et litt asiatisk utseende. Med bart, blond parykk, tredagersskjegg og bar overkropp, er det en veldig gøy rolle å spille. I utgangspunktet skulle han være en klisjé av en 90-tallshomse, men vi ønsket å gjøre han litt råere.

Hvor henter du inspirasjon til en sånn karakter?

- Utseendemessig hadde jeg lyst til at han skulle se litt Mickey Rourke-aktig ut. Hvis du ser forskjellen fra han var ung til nå, og alle de operasjonene han har hatt, skjønner du at det ligger mye elendighet bak den fasaden. Sikkert en kjempetalentfull fyr og skuespiller, men ikke så skjønn som han ser ut som. Det renner nok litt kokain og hvitvin i blodårene der, for å si det sånn. Jeg synes det er veldig spennende å tenke på og lese meg fram til hva slags fyr jeg tror han er.

Nylig var du også aktuell som annen outrert fyr, nemlig Jarl Varg i humorserien Vikingane. Hvordan kom du fram til den karakteren?

- For det første var det en gjeng rundt som var åpne for forslag, og ikke minst veldig bra sminke. Jarl Varg var skrevet inn i serien som den onde, som var noe helt annet enn de andre. Utfordringen her var at man skal lage komedie, men det skal også være skummelt. Å være skummel og ubehagelig i en ren dramaproduksjon er enklere enn å være morsom og skummel i en humorting.

- Jeg hadde sett bilder av en massemorder i USA, som gjorde veldig inntrykk på meg. Han var helt barbert på hodet, og fra den ene siden så han helt nøytral ut, på den andre hadde han tatovert inn et dødninghode og satt inn en sort linse. Jeg tenkte at vi kunne gjøre noe tilsvarende - lage en side som er ond og en som er god, for å dra det så langt som mulig. Han er jo en slags tegneseriefigur, og spørsmålet var hvor langt vi kunne strekke strikken uten at det ble for mye. For å gjøre han litt lettere å svelge og til å le litt av, ga vi han også en talefeil. Målet var å se mest mulig motbydelig ut, men med en klar feil som en sånn karakter ikke burde ha, fordi det er litt lavstatus.

Hvor mye kan du påvirke selv i forhold til de som har skrevet serien?

- De hadde en helt annen idé om hvordan han skulle se ut, men var heldigvis veldig opptatt av å høre hva man har av ideer. Jeg hadde mange tanker og forslag rundt dette her, og så kom vi fram til et resultat sammen. Da velger jeg å barbere alt håret på hodet, siden alle forbinder vikinger med mye hår, og det gir jo et veldig tydelig uttrykk. Alle skal forstå at dette er ikke et godt menneske.

I tv-serien Mammon spiller du hovedrollen som Peter Verås, en helt annen type karakter. Hvordan var det å spille han i forhold til Jarl Varg?

Det er ikke jeg som er viktig, men jeg skal ta deg med på ferden gjennom dette universet. Det er min oppgave som skuespiller.

- I Mammon er man seg selv satt i ekstreme situasjoner. Det er jo ikke noe karakterarbeid sånn sett, men mer en psykologisk reise. Du skal oppføre deg som et helt normalt menneske i gitte situasjoner og reagere deretter, så det er en helt annen greie. Det er ikke jeg som er viktig, men jeg skal ta deg med på ferden gjennom dette universet. Det er min oppgave som skuespiller. Jeg skal ikke lage en karakter som er morskere eller snillere. Det er helt uinteressant.

Synes du det er vanskeligere å spille helt normal?

- Nei, jeg synes ikke det er vanskeligere, det er en annen oppgave bare. Men det er veldig gøy når jeg spiller i en serie som for eksempel Berlinerpoplene eller Halvbroren, hvor jeg kan lage en karakter som også skal være et menneske. Det er mye mer å bryne seg på og krever mye mer arbeid. Spørsmålet er alltid hvor langt du kan dra det uten at det blir urealistisk. Tanken er at hvis du hadde møtt en slik person på gata, slik som Erlend i Berlinerpoplene, så skulle du ha trodd på han.

Jeg er en vanlig pappa og vanlig hyggelig, og vanlig ditt og vanlig datt.

Hva slags rolle foretrekker du?

- Jeg foretrekker å spille noen som har et karaktertrekk, som har noe å skjule. Det trenger ikke være en ondskap, men en åpenbar hemmelighet. Eller bare være en person som har noe som ikke er helt vanlig. Vanlig er jeg jo hjemme. Jeg er en vanlig pappa og vanlig hyggelig, og vanlig ditt og vanlig datt. Jeg synes jo når jeg først skal gjøre dramating, at det er interessant å være en karakterer som skiller seg litt ut. Eller at universet er ekstremt, og at jeg skal være et menneske i dette universet.

Har du noen sperrer, noe du ikke ville gjort?

- Ja, jeg har blitt spurt om å spille en som drepte et barn, og det ville jeg ikke. Fordi jeg skulle være en karakter som bare var ond. Jeg kan godt spille ekstreme ting som er litt tabubelagte, men da må det ha noe mer ved seg en bare handlingen du skal se. Et menneske som har noe mer, som ikke mente å gjøre det, eller som har et problem som gjør at du sliter, og som kanskje prøver å komme seg unna det. Det må ha en større fargepalett enn bare selve handlingen.

Hvis det hadde vært komedie, da? Kan man spøke med alt?

- Njaaa, ikke alt. Det er visse ting man ikke kan spøke med. Noen ting er det åpenbart farlig å spøke med, og noen ting er mer litt sånn hvorfor skal du spøke med det når det er så mye annet å spøke med? Men hvis man klarer å si det eller gjøre det på en sånn måte at det gir en ekstra refleksjon, da har det jo en mening ved seg. Da er det en god tanke, men å flåse med noe som åpenbart ikke er til å tulle med, bare for å få folk til å le litt, ser jeg ikke noe poeng med. Det må gi noe ekstra.

Jeg foretrekker å spille noen som har et karaktertrekk, som har noe å skjule. Det trenger ikke være en ondskap, men en åpenbar hemmelighet.

Hvor opptatt er du av anmeldelser? Mammon, sesong 2, fikk alt fra en 2'er til en 6'er på terningen. Klarer du å glede deg skikkelig over den 6'eren, eller henger du deg opp i 2'eren?

- Jeg er opptatt av anmeldelser, jeg, men prøver alltid å være med på ting som jeg kan stå ordentlig inne for. Derfor blir jeg bare irritert hvis jeg er uenig med anmelderen, mer enn at jeg blir såra.

- Da vi fikk den 2'eren hadde jeg sett sesongen før journalistene, og vi var veldig fornøyd. Jeg husker jeg var alene på hytta da anmeldelsen kom, og da lo jeg. For jeg syntes den var så voldsom, så ekstremt dårlig at det nesten ble gøy. Jeg vet av erfaring at det er én person som skriver det, og at alt er smakssak. Men når jeg leste mellom linjene på kritikken, så forstod jeg det jo. Jeg var ikke uenig sånn sett, men det var bare så voldsomt. Han ble like usaklig som han mente at serien var det, derfor kunne jeg ikke ta den helt seriøst. Det var jo veldig gøy når Aftenposten da kommer med en 6'er. Vi fikk egentlig akkurat det vi trengte, en debatt og folk som engasjerer seg. Det kom til og med på Dagsrevyen.

Er du i en posisjon nå hvor du kan velge og vrake? Får du mange tilbud, og sier du nei til veldig mye?

- Jeg sier nei til ting, det gjør jeg, og så sier jeg ja til mange ting. Men bare velge og vrake, det kan jeg vel ikke. Vi er i Norge, og jeg vet ikke om noen egentlig kan det. Hvis jeg får tilbud om noe som ligner på noe jeg gjorde sist, så tenker jeg "hva får jeg ut av det", og da sier jeg kanskje nei til noen ting. Eller om det er ting som jeg tror ikke vil bli bra i mine øyne.

Det ryktes at du har lyst til å prøve deg i utlandet også, stemmer det?

- Hvis jeg hadde fått noe, så hadde det vært topp, det. Mangfoldet er gjerne litt større i utlandet, og det er plass til flere rundt bordet. Jeg synes alle her hjemme er så like, alle er tynne og alle har kommunefjes. I utlandet er det mer høye, lave, tykke, tynne, skakke, rare, skalla, ikke skalla, noe som er utrolig bra. Det blir fantastiske å se på fordi de er så gode. Nå snakker jeg ikke om Brad Pitt'er og alle de der som selvfølgelig er kjempegode, men det finnes mange som for eksempel Gary Oldman og John Malkovich, som bare rett og slett er jævlig gode. DET er inspirerende og gøy med utlandet.

- I tillegg til at det selvfølgelig er et langt større publikum, og du kan lage ting som mange flere ser på og få økonomien til å gå rundt på grunn av det. Det lages mange fantastisk bra norske kinofilmer, men så kommer det ikke folk. Bortsett fra filmer som Max Manus, som handler om vår historie, og jeg skjønner jo at folk vil se det. Men i utlandet bor det flere, og det er plass til flere typer uttrykksformer, enten det er innen musikk, kunst, klær, møbler eller what ever.

Det lages mange fantastisk bra norske kinofilmer, men så kommer det ikke folk. Bortsett fra filmer som Max Manus, som handler om vår historie, og jeg skjønner jo at folk vil se det.

Men det ryktes at du var nær ved å få en rolle i Netflix-serien Narcos?

- Nja, det er nok en misforståelse. Jeg har et management i utlandet og gjorde en prøvefilming, kom videre og havnet på en så kalt shortlist. Så hvor nær du er, det vet du ikke.

Du nevnte Oldman og Malkovich tidligere, er det dine forbilder?

- Nei, jeg har aldri hatt noen forbilder, jeg liker ikke forbilder. Hver skuespiller har sin signatur. Det å sammenlikne skuespillere synes jeg er litt vanskelig, men jeg har folk som jeg synes det er inspirerende å se på. Jeg liker veldig godt å se på de som ikke er helt typiske.

- Uten sammenligning forøvrig, men hvis du ser på Idol, så opplever du at noen synger litt likt som forbildet sitt. Uttrykket er det samme, måten å frasere på er den samme, og da tenker jeg det er bra det du gjør, men det har ikke noen egenart. For meg handler det om å ha en egen signatur, enten du er tykk eller tynn, liten eller høy. Det er den signaturen jeg synes er så interessant.

Du er gift med Caroline, søsteren til Thomas Giertsen, og dere har tre barn sammen. Hvordan er det å være trebarnspappa?

- Du, det er veldig fint det, altså. Noen ganger tenker jeg at dette går overraskende lett, men så er det jo selvfølgelig en jobb. Jeg har vært på jobb og jeg kommer hjem til en jobb. Noen ganger kjenner jeg på ansvaret det er å ha tre barn, for det er jo hele tiden en on going thing. Det er ingen som lærte oss opp til å bli foreldre, annet enn det du har tatt med deg hjemmefra. Jeg synes det er veldig hyggelig, veldig gøy og veldig utfordrende, og så er det noen ting gruer jeg meg til.

Hva gruer du deg til?

- Da jeg var liten kom VHS og Beta, hjemmevideo, og de som hadde det hadde gjerne skumle filmer. Jeg fikk IKKE lov til å dra hjem til naboen å se på VHS. Det var noe ukjent. I dag er det internett som våre barn er født inn i, og de kan ikke tenke seg en verden uten. Du hører om folk som ikke er den de utgir seg for å være, om mobbing, og det er sånne ting engster jeg meg for. Det er skummelt fordi det er ukjent, og det er jo min VHS. Jeg håper bare de klarer å navigere der, og at de har det fint. Hva de blir for noe er ikke så viktig for meg. Det går fint uansett hva det måtte være.

For meg handler det om å ha en egen signatur, enten du er tykk eller tynn, liten eller høy. Det er den signaturen jeg synes er så interessant.

Du har valgt å holde en lav profil på sosiale medier?

- Jeg er ikke på noen sosiale medier, nei. Det synes jeg ikke noe om. Jeg har en profil på Facebook uten profilbilde som agenten min har fikset for meg. I forbindelse med ting jeg gjør i jobben, ser jeg jo at det er et nyttig verktøy. Men jeg kommer aldri til å legge ut bilder med tittelen "nå har sommeren starta her", "mitt første jordbær" eller "se nå har jeg klippa plenen". Det synes jeg ikke er interessant. Twitter er for meg noe annet, men å mene noe i fullt plenum er jeg heller ikke interessert i.

Er du litt privat?

- Det er ikke det at jeg er så opptatt av å være så privat, men jeg kjenner at det er en arena jeg ikke er interessert i å stikke hodet ut på. Å si hva jeg mener, det kan jeg gjøre andre steder.

De eldste barna dine er 10 og 12, hvis de googler deg finner de mye forskjellig. Ikke alt du har gjort er like barnevennlig. Hva tenker du om det?

- Jeg har ingen ting hjemme som minner om at jeg er skuespiller, bilder av meg selv eller noe sånt, og jeg snakker ikke så mye om det egentlig. Ungene har ikke sett så mye av det jeg har vært med på. Kona mi så på Vikingane nå sammen med Filip (12), men jeg ville ikke se det sammen med han. Da blir jeg flau. Noen ganger gjør jeg ting og tenker "herregud, jeg er trebarnspappa", men det er jo jobben min og de vet at det er på lat, som jeg pleier å si. Jeg ser mye heller på behind the scenes fra Star Wars sammen med dem, for å vise hvordan man lager en film. DET synes jeg er interessant å snakke om.

Er det en slags drømmerolle for deg?

- Nei, det er det ikke, jeg har ingen drømmerolle. Men jeg har jo kjøpt alle bøkene om Rinnan, og jeg ønsker å finne ut hva han spiste, om han hadde vondt i magen, sov han dårlig, lukta han vondt, var han redd for forsamlinger? Alle de små detaljene elsker jeg. Jeg har aldri hørt stemmen hans, det skulle jeg gjerne gjort. De mener at han hadde mørk stemme, og jeg har også hørt at han var veldig morsom og veldig snill med søsknene sine. Sånt er jeg veldig interessert i å finne ut av. Selve torturen blir egentlig litt uinteressant, fordi den er der, det vet vi.

Er det enklere å tolke en levd person?

- Det er enklere å få tak i informasjon når det er en levd person, men jeg jobber gjerne sånn med alt. Jo mer det er å ta tak i, jo mer interessant er det, fordi du kan bruke det til så ekstremt mye. Under Berlinerpoplene gikk jeg til en psykolog, som leste manuset og bøkene. Temaet her var de som har kommet ut av skapet, eller ikke, og hvilken stor effort det egentlig er. I hvert fall for den karakteren på den tiden, men også i dag selv om det er en langt større åpenhet. Kampen disse menneskene har vært gjennom og fortsatt står i, er ganske beundringsverdig. Det å få sitte der med en psykolog og stille alle typer spørsmål, er nettopp det jeg liker ved denne jobben her. Å få muligheten til å dykke ned i det.

Jeg husker jeg var i Kamikaze-butikken og fant noen høyhælte YSL-sko i str. 43. De kosta 7000 kroner, og når jeg fikk de på meg så gjorde det alt. Å få de på og skulle bevege seg i de, da falt alt på plass.

Til akkurat den rollen, som Erlend i Berlinerpoplene, lå du også i hardtrening, bokstavelig talt. Ble du bitt av treningsbasillen?

- Jeg liker å gå langrenn og så jogger jeg. Men til akkurat den rollen var det nødvendig å være godt trent, og det var gøy å gå i de feteste klærne. Jeg husker jeg var i Kamikaze-butikken og fant noen høyhælte YSL-sko i str. 43. De kosta 7000 kroner, og når jeg fikk de på meg så gjorde det alt. Å få de på og skulle bevege seg i de, da falt alt på plass. De hadde forøvrig kun tre par inne. Det ene paret fikk de ikke solgt, ett par ga de til meg, og det siste ble solgt til Petter Stordalen. Da lo jeg godt.

Er du perfeksjonistisk, blir du noen gang fornøyd med en rolle?

- Ja, jeg er nok litt det. Jeg tenker ofte at det kan bli bedre, men kommer også til et punkt hvor jeg er fornøyd. Hvor det er bra nok. Jeg er ikke en sånn som aldri blir fornøyd. Men jeg etterstreber gjerne å få til det jeg har tenkt, hvis det stemmer i samarbeid med regissøren selvfølgelig. Jeg tar ikke lett på det. For eksempel med Vikingane, da lå jeg og tenkte masse og kom fram at sånn og sånn burde karakteren være.

I flere intervjuer de siste årene, blir det ofte fokusert på at du har en uro og rastløshet i deg, og et mildt snev av Tourettes. Angrer du på at du sa det?

- Nei, jeg angrer ikke på det i det hele tatt. Jeg har aldri opplevd noe som helst negativt i forbindelse med det. Det hele begynte en gang jeg ble intervjuet av en journalist i VG, det var de som først tok litt tak i det. Jeg tenkte at fader heller, han var en hyggelig fyr og det er et seriøst intervju, så jeg kan like gjerne ta det med. Men det var en lang periode i mange år at det var noe jeg skammet meg over og syntes var ubehagelig.

- Mitt lille bidrag er å fortelle folk at det trenger ikke være kroken på døra selv om du har ADHD, Tourettes eller den type ting. Det trenger ikke være et problem, og kan også være en form for styrke. Det er selvfølgelig grader av det som alt annet, men i mitt yrke er det ganske stort hjerterom for alle slags type personligheter, og det er det jeg elsker med dette yrket her. At det er plass til alle slags type folk, og at det er en åpenhet for alt. Det er det virkelig.