Hun føler seg verken lettet eller spesielt glad. For hver bok hun gir ut, jo mer bekymrer hun seg for mottakelsen den skal få, og hva andre måtte mene om den.

Ennå har hun ikke hatt mot nok til å lese en eneste anmeldelse.

- Jeg trenger litt distanse. En anmeldelse er alltid både positiv og negativ, og jeg tar kritikk veldig hardt innover meg. Samtidig som jeg trenger høre den for å kunne bli bedre. Vi får se, kanskje er jeg klar om et halvt år.

- Tidligere har det vært stas å gi ut bøker, denne gangen har det vært et anti-klimaks.

Den første boka, Evig Søndag (2012), har hun derimot et mye mer avslappet forhold til. Hun gleder seg stort over at den endelig har funnet veien til teateret, og skal settes opp på Trøndelag Teater til neste år.

- Det er veldig stas og noe jeg gleder meg til. Med vilje har jeg ikke vært så involvert, da trenger jeg heller ikke å bry meg om kritikken som eventuelt måtte komme. Men det er en bok som har betydd mye for mange, og jeg håper så klart at de som ser på skal få en positiv opplevelse.

I forbindelse med lanseringen av Hver gang du forlater meg, ble en av kjærlighetsscene i boka filmatisert. I bakgrunnen hører du Linneas egen stemme.

Hun er overbevist om at det er nødvendig å tenke nytt for å nå fram til unge lesere.- Da forlaget først foreslo det, syntes jeg umiddelbart det var en dårlig idé. Boktrailere har fått kritikk for å bruke feil sjanger, siden det ikke er trailer for en film. Men etter å ha sjekket det ut litt, syntes jeg det virket spennende. Det handler jo om å skape en følelse, sånn at folk får lyst til å lese boka.

Se boktraileren her

- Det er internettgenerasjonen jeg ønsker å treffe, og det har jeg hele tiden i bakhodet når jeg skriver. De leser jo ikke bøker. Derfor har også jeg valgt et enkelt og lettlest format.

Men at e-bøker er i ferd med å ta over fullstendig, klarer hun ikke helt å tro på.

- For meg er det fortsatt the real shit som gjelder. Det er ingen ting som kan måle seg med følelsen av å sitte med en bok i hånda.

Du ble raskt omtalt som sinnablogger, tror du det var fordi du var jente med sterke meninger?I tillegg til å være forfatter, blir Linnéa ofte omtalt som blogger. Det var slik hun først gjorde seg bemerket, gjennom en blogg som på det meste hadde 30 000 besøk daglig før hun valgte å gi seg.

- Jeg fokuserte mye på alt som var negativt og var en motpol til rosabloggerne. Etter hvert blir du en slags karakter basert på det du har levert. Alle rundt meg vet at jeg også har andre sider, men når jeg ikke skrev noe negativt, ville ingen lese det.

Egentlig synes hun at begrepet sinnablogger er litt utdatert.

- Det spiller ingen rolle om folk fortsatt tenker det om meg, jeg føler jeg har fått bevist at det ikke er sånn jeg er. Men for mange er det nok fortsatt sånn at de kun hører fra meg når jeg har noe viktig på hjertet, og da blir det gjerne oppfattet som klaging eller syt.

Var det derfor du ble med i Skal vi danse, for å vise en annen side av deg selv?

- Ikke i utgangspunktet. Mange tenkte nok at det ikke passet min "profil", og min første tanke var å være sånn folk trodde jeg var. Men det var veldig stas å være med, og etter hvert begynte jeg å gi litt faen i imaget mitt og vise andre sider av meg selv, som jeg kanskje ikke hadde vært komfortabel med å vise tidligere.

Samtidig understreker hun at hun kun stiller opp på det hun selv synes er gøy, og at penger aldri er noen motivasjon.

Til manges store overraskelse, begynte hun tidligere i år så smått å gjenoppta bloggen sin. Da hadde den ligget brakk i over tre år.

Hva slags planer har du for bloggen fremover?

- Jeg ønsker at den skal være et sted å skrive hva jeg føler og tenker, når det passer meg.

Samtidig sliter jeg litt med å finne formen på den. Bloggverdenen er så vanvittig annerledes nå. Folk blir jo millionærer på å reklamere for alt mulig drit, og jeg vil gjerne at den skal være litt mer delikat uten produktplassering.

I tillegg til å skrive noe som er underholdende og gøy for andre, innrømmer Linnéa at hun har et behov for å bli lagt merke til.

- Jeg har nok i likhet med resten av min generasjon et visst behov for å bli sett. Jeg har levd i sosiale medier siden jeg var 16-17 år, og likes og tilbakemeldinger har blitt en del av hverdagen. Det er nok ikke så uvanlig å bli avhengig av det. Men jeg ønsker ikke å havne i en situasjon hvor jeg skriver om syke ting jeg ikke kan stå inne for, bare for å holde på lesertallene. Hva sitter man igjen med da?

På instagram har Linnéa nå over 102 tusen følgere.

Blir du stressa av at så mange følger deg?

- Jeg har vent meg til det, og forholder meg til det jeg legger ut med en god armlengdes avstand. Alle ser jo ikke alt, og jeg har mine private kontoer også. Men jeg prøver å være et godt forbilde, og ikke legge ut noe som kan oppfattes som negativt.

Derfor er hun svært positiv til Sunn fornuft-plakaten, som ble lansert tidligere i år.

- Det handler om noen retningslinjer vi alle burde tenke gjennom før vi formidler noe. Hvor langt du har løpt eller hva du har spist, trenger ikke andre å vite. For mange sånne detaljer skaper et veldig press, og det bør vi være bevisst på.

Et tilbakevendende tema i Linneas bøker og liv, er spiseforstyrrelser. Noe hun også har vært åpen om. Men der de to første bøkene er sterkt selvbiografiske, insisterer hun på at den siste ikke er det.

Er du lei av å snakke om spiseforstyrrelser?

- Nei, det er jo det jeg er mest opptatt av i verden, men andre blir kanskje lei av å høre meg mase om det.

Tror du det er mulig å bli helt frisk igjen?

- Jeg har hørt om noen som har blitt det, men jeg er ikke frisk. Mat står i tankene mine fra jeg står opp til jeg går og legger meg. Det største problemet er at du ikke kan se på folk om de er friske eller ikke. Er jeg normalvektig, tror folk jeg er frisk. Mens det egentlig ikke handler om kropp i det hele tatt, men hvordan jeg har det inni meg. Det er derfor det kalles en psykisk lidelse.

Den siste boka tar også opp trekantforholdet som kan oppstå når en av partene sliter med en spiseforstyrrelse, og nesten blir mer glad i maten enn i kjæresten. Noe Linnéa kan kjenne seg igjen i. Hun og Sondre Lerche har vært et par i tre år nå, og hun skryter veldig av kjærestens støtte.

- Han hjulpet meg mye på veien og pushet meg i riktig retning. For en med spiseforstyrrelser er faste rutiner og trygge rammer viktig, noe som gjør at ikke alle fikser å være i et forhold. Men han er veldig tålmodig med meg og forstår mye, selv om alt kanskje ikke er like lett å forstå.

Foreløpig er de ikke samboere, siden Sondre pendler mellom New York og Oslo.

- Det er helt jævlig å være borte fra hverandre. Heldigvis er han ofte hjemme, slik at vi likevel får en del tid sammen. Vi hjelper hverandre mye, og akkurat nå hadde jeg ikke greid meg uten han.

Hun innrømmer at å flytte sammen kanskje ikke er så langt unna, samtidig som det også skremmer henne litt.

- Vi har begge jobber som gjør at vi er mye hjemme, og kommer derfor til å bli gående mye oppå hverandre. En fordel med å bo fra hverandre er jo at vi blir litt nyforelska hver gang vi møtes.

Å flytte til New York, er ikke et alternativ.

- Jeg elsker New York på film, og savner veldig å være der når jeg ikke er der. Men etter å ha vært der et par uker, synes jeg alltid det blir litt upersonlig, kaldt og masete. Jeg liker det i små mengder, men å bo der er nok ikke min greie. Jeg tror jeg ville fått problemer med å være meg selv på et annet språk.

Har du et bra New York-tips, sånn helt på tampen?

- New York er ikke nødvendigvis Broadway på Manhattan, der oppholder jeg meg så sjelden som mulig. Manhattan er i det hele tatt veldig masete og stressende. Jeg anbefaler å bo og sjekke ut Brooklyn og Williamsburg. Det er New York uten køer, for mange turister og stress.

Se boktraileren til Hver gang du forlater meg her

_{Skrevet av Vibeke Stiansen, foto John Kerlefsen & sminke Therese Dombek}