Linn Skåber

Er dette en ny serie med Linn i hovedrollen?

- Nei, det er ikke Linn denne gangen. Jeg skriver manus med de samme som lagde tv-serien Hjerte til hjerte, men denne gangen ville vi forsøke å lage noe nytt. I Hjerte til hjerte spiller jeg en som hele tiden ruller rundt i psyken sin til hun klarer å vinne eller overta situasjonen. I Best før taper jeg nok mer, og spiller en litt sårere karakter. Men det skjer drøye og fine ting her også.

Linn smiler hemmelighetsfullt. Hun kan ikke røpe så mye, men gir oss likevel noen hint om hva serien handler om.

- Jeg spiller en jente som heter Lena, som på 40-årsdagen skjønner at mannen har et forhold til en langt yngre jente på 26. Han velger å gå fra meg, og i tillegg mister jeg jobben i en hipp redaksjon. Alt raser, og jeg må stable meg på bena og får jobb på et gamlehjem. Noe jeg hater i starten, men etter hvert begynner jeg jo å like folka der. Så handler det om livet derfra, med venninner, unge menn og så videre.

Første sesong er ferdig spilt inn, og manusforfatterne, som i tillegg til Linn inkluderer Line Fougner Christensen og Terje Solli, skriver allerede på sesong nummer to. TV 2 likte nemlig serien så godt at de har bestilt en sesong til, og det før en eneste episode har blitt sendt.

Du har jo selv passert 40, er du redd for at du plutselig er ferdig?

- Ja, på mange måter ønsker man jo alltid å leve i denne tilstanden som, jeg holdt på å si som kunstner, men kanskje mest som komiker. For det vil skje en gang at man er ferdig. Men jeg føler meg heldig som har flere sider. Selve grunnlaget mitt begynte med skrivingen. Jeg gikk jo på Westerdals først, og jeg liker veldig godt å skrive. Og både innen teater og skuespill kan man jo holde på en stund.

- Det der med å ikke være med lenger, dreier seg mer om essensielle ting for meg. Om ting jeg har tenkt på siden jeg var liten. At man må være ganske smart for å bli hørt som gammel dame. Det er litt trist, men sånn er det jo.

Men Linn har planen klar.

- Målet mitt er å bli en lur gammel dame, hvis jeg bare tenker riktig strategi. Slik som Odd Børretzen. En kvinnelig Odd Børretzen, det er drømmen.

I utlandet, for eksempel i Hollywood, kan det være vanskeligere å få kvinnelige filmroller etter å ha passert 40. Er det slik her hjemme også?

- Jeg veit det. Men nå har vel aldri jeg blitt castet så mye på utseendet mitt. Jeg tror det er større fall for en toppmodell å bli eldre.

Linn ler hjertelig.

Målet mitt er å bli en lur gammel dame, hvis jeg bare tenker riktig strategi. Slik som Odd Børretzen. En kvinnelig Odd Børretzen, det er drømmen.

- Skuespillere får mer karakter med alderen, tenker jeg. Selv om å bli gammel bare er det verste jeg vet.

- Jeg vet ikke om én fin ting med det.

Ville du helst ha vært 25 hele livet?

- 28, tror jeg. Folk snakker om klokskap og sånn, men det synes jeg bare er tull. Jeg føler at jeg har akkurat samme hjerne som da jeg var 28, bare at jeg har blitt litt mer fordomsfull, litt mer engstelig og litt mer kritisk. Egentlig var 28-åringen et triveligere menneske, vil jeg si.

- Best før handler om nettopp dette. Der tar vi opp mange av disse tingene.

- Ja, vi gjør opptak nå og begynner å sende i januar, med direktesendinger i mars. Det er overraskende gøy. Det var bare noe jeg sa ja til å være med på uten å ha sett så mye på programmet, men det er virkelig noe av det morsomste jeg gjør.

Du er også i gang med din andre sesong av Norske talenter?

Fortell!

- Det er gøy fordi det er så folkelig og fint. Jeg blir så rørt av at folk kommer fra alle kriker og kroker av Norge, og har lyst til å vise seg fram for oss.

Hun legger ikke skjul på at det til tider også kan være krevende, siden det er så mye følelser involvert.

- I løpet av noen få timer har du vært både irritert, forbanna, lykkelig, trist og rørt. Når jeg går og legger meg, har jeg sånne syke drømmer. Jeg tror nesten jeg har fått for mange inntrykk. Hjernen trenger å vaske seg litt.

- Men det er en veldig spennende sesong vi er i gang med nå. Dette blir moro! sier Linn oppriktig engasjert.

- Og så er det veldig fine dommere jeg er sammen med da. Jeg koser meg med Mia, Bjarne og Suleman - og Solveig. I tillegg er det innmari gøy å få reise litt rundt.

Har du selv noen skjulte talenter?

- Oj? Hm...? Skjulte talenter? Hva kan det være?

Linn tenker så det knaker. Plutselig lyser hun opp.

- Jo! Jeg kan plukke opp ting fra gulvet med tærne, fordi jeg har så lange tær.

Linn eksploderer i latter.

- Det er mitt skjulte talent. Kanskje jeg kan spille piano med dem også?

At Linn har mange talenter, er det liten tvil om. I høst fikk hun strålende kritikker for sin innsats som Martha, i teaterstykket Hvem er redd for Virginia Woolf?, på Oslo Nye.

Hvordan var det å spille teater igjen?

- Det er et stykke jeg alltid har drømt om å gjøre, helt fra jeg gikk på teaterhøyskolen og spilte noen utdrag fra det. Nå fikk jeg endelig muligheten. Det er utvilsomt en av de mest interessante periodene jeg har vært gjennom - og den tøffeste!

På hvilken måte?

- Rent konkret var det forestillinger fem dager i uka, og det tar på psykisk å gå skikkelig inn i det hver gang. Kroppen skal på en måte følge med på dragsuget som utspiller seg, og det må jo på en måte være sånn. Men det er ganske slitsomt.

- Første akt varer en time og 45 minutter, andre akt bare 40. Men i løpet av de 40 minuttene kommer hele mitt ras. Så det var ikke akkurat sånn at jeg gledet meg til andre akt. Det verste var jo igjen.

Sven Nordin, som hadde den andre hovedrollen, har uttalt at det var en fordel å ha komediebakgrunn for å spille dette stykket. Er du enig?

- Å jaja! Det har jeg alltid ment med alle ting jeg gjør. Jeg pleier å si at jeg aldri har spilt tragedie uten et snev av komedie, og ikke en komedie uten et snev av tragedie. For meg er det veldig viktig å blande de to tingene. Akkurat som i livet. Du kommer deg ikke utenom. Det vil alltid være en kombinasjon.

Du gjør mye forskjellig, alt fra teater til tv-serier og film. Hva trives du best med?

- Jeg er så takknemlig for variasjonen. Det er det jeg liker best. Fra å være i det absolutt mørke, til å sitte og skrive sammen med vennene mine og le meg ihjel. Jeg liker komboen.

- Når jeg har vært lenge borte fra teateret, så savner jeg det veldig. På sitt beste, er det som om du danser med en jævlig god dansepartner, som er publikum. Det er veldig spesielt.

Du tror ikke teater er på vei ut?

- Nei, jeg tror ikke det. Jeg diskuterte akkurat det med Espen Eckbo, i forbindelse med programmet Klovn til kaffen. Han mente at når filmen ble oppfunnet kunne man bare kutte ut teater, fordi film er mye bedre. Men det er jo nettopp lukten av andre mennesker, bevegelsene, og at noen gjør noe for deg der og da. Det er som en eksplosjon. Hvis du ikke har opplevd det, burde du gå litt mer i teatret. Det er ofte lurt og nødvendig - og trivelig.

Mer nylig fikk vi gleden av å se Linn i en helt annen rolle, nemlig som Noora i Skam 25 år etter. En hysterisk parodi på den etter hvert så mye omtalte tenåringsserien til NRK. Hun innrømmer å ha fulgt med på Skam selv, men ble overrasket over hvor mye hun hadde glemt fra sin egen tenåringstid.

- Det kom som julaften på kjerringa, for jeg hadde nesten glemt den tiden. Men fikk det veldig inn igjen nå med den serien. Det var den beste tiden i mitt liv. Jeg hadde null selvinnsikt og masse kviser. Jeg husker jeg sto foran speilet hjemme, i ferskenfarget magegenser og grorudpalme, og tenkte at: Penere enn det her blir jeg ikke.

- Og det ble jeg heller egentlig aldri.

Linn ler godt av seg selv, før hun legger til i en litt mer seriøs tone:

- I hvert fall ikke inni meg. Den selvfølelsen fikk jeg aldri igjen. Jeg hadde en veldig fin periode med mange venninner og mye gøy, og var nok litt rampete.

Det er de der små tersklene som er vonde. Mens livet har vært så bra når man kommer over de. Det betyr jo bare at man elsker livet, og at man vil være lenger i alle periodene.

Egentlig synes hun at alle perioder i livet er fine, bare ikke overgangene.

- Jeg husker tydelig hvor fælt det var å ikke skulle være barn lenger. Til 13-årsdagen ønsket jeg meg en dukke. Jeg ville så gjerne holde fast i den fine barndommen litt til.

- Det er de der små tersklene som er vonde. Mens livet har vært så bra når man kommer over de. Det betyr jo bare at man elsker livet, og at man vil være lenger i alle periodene.

Det vil si nesten alle periodene.

- Bortsett fra de der alderdomsgreiene. Det har jeg aldri hatt noe sansen for. Jeg synes bare det høres kjedelig ut, og folk blir kjedelige.

Du er selv tenåringsmamma til en gutt på 14. Hva tenker du om den neste fasen han er på vei inn i? Er du bekymret for festing og den slags som vi ser i Skam-serien?

- Nei, jeg tenker ikke akkurat så mye på det. Jeg håper virkelig at han får venner, latter, fester og får utforske. Det er det som er livet. Det er det som er gøy. Jeg er mest redd for at unge i dag blir for pretensiøse, stressa og ambisiøse på egne vegne, sånn at de får psykiske problemer av det. Jeg tror min generasjon hadde mye mer trøbbel med alkohol og dop og de tingene der. Det er til og med forsket på at det har blitt mye mindre av det.

Mobiltelefon er en annen ting den nye generasjonen må forholde seg til. Hva tenker du om det kontra din egen ungdomstid?

- Jeg tror min sønn synes det er veldig slitsomt. Eller han vet jo ikke om noe annet. Han tror bare det er sånn det skal være. Men det er jo alle ungdommer forunt å få gjemme seg bort litt. Det kunne jo vi. Selv om innetidene nok var mye strengere da. Jeg kom jo ikke fem minutter for sent liksom. Det skjedde ikke. Da visste jeg at mamma hadde ringt Kripos og drev med søk i Oslofjorden innen ti minutter.

Linn ler godt.

- Så vi holdt nok disse tidene bedre enn våre barn gjør.

Du har også en kjæreste? Skal dere feire jul sammen?

- Ja, han heter Simon, og det er veldig hyggelig. Vi har faktisk feira jul sammen allerede, altså ikke i år, men i fjor. Det er så koselig så. Nyttårsaften drar vi til Roma. Jeg har feiret nyttårsaften der de siste 10 årene, så det er tradisjon. Roma er veldig fint på nyttårsaften.

Mange kaller deg for Norges morsomste. Hva tenker du om det?

- Jeg tror de har rett!

Linn spruter ut i latter igjen.

- Det er så mange forskjellige måter å være morsom på. Så slike kåringer, jeg vet ikke. Vi ler av så forskjellige ting.

- Jeg ler kjempemye av Hans Olav Brenner. Han er en av de morsomste jeg vet om, og er litt med i den nye serien også. Der spiller han en sånn intellektuell boktype og er så prenensiøs og fin. Det synes jeg er gøy.

Hun synes morsomhet er vanskelig å definere.

- Jeg digger for eksempel Morten Ramm. Og plutselig digger jeg og ler meg ihjel av Lene Kongsvik. Det kan være så forskjellig type humor til forskjellig tid. Jeg synes ofte det der med "morsomste" er litt vanskelig.

- Men veldig hyggelig at folk sier sånt, da.

Blir du stressa av det? Føler du må levere eller prestere?

- Nei, ikke på den måten. Grunnen til at jeg ikke blir stressa, er fordi jeg føler meg så heldig som driver med så mye forskjellig. Jeg må ikke henge i den der komikerstrikken til jeg dør.

- Jeg er keen på å lage bra ting, jeg. Og så vil resultatet vise om det blir alvorlig eller morsomt.

Foto: John Kerlefsen

Sminke: Therese Dombek

Takk til Epilogue by Eva Emanuelsen for lån av styling