- Dagene går veldig raskt. Jeg står opp 06.30, så er det trening før skolen, og trening etter skolen. Og når jeg kommer hjem må jeg gjøre lekser og forberede meg på en mulig prøve neste dag. Når jeg til slutt legger hodet på puta sovner jeg momentant, forteller Astrid med et smil.

- Tar meg fri når jeg er syk

Jenta fra Nittedal er nok ikke helt som andre tenåringer. De fleste av dagens generasjon av unge er riktignok atskillig mer fornuftige enn foreldrene sine var, men det er likevel få som matcher Astrids ambisjoner og fokuserte blodslit for å nå sine mål. Hver dag pendler hun en drøy halvtime fra hjemstedet Nittedal til Oslo, hvor hun veksler mellom Wang toppidrettsgymnas og tennishallen på Furuset. Helger og feriedager brukes gjerne til å delta i turneringer i utlandet. Fritid har hun lite av.

- Om jeg noen gang tar meg fri? Joda! Hvis jeg er syk tar jeg meg fri noen dager, eller en uke. Ellers blir det lite. Familien dro på ferie i år, men jeg droppet den fordi det var en turnering som gikk av stabelen på samme tid. Jeg måtte rett og slett prioritere, og da ble det tennisen som vant, forteller Astrid.

Det ser generelt ut til at tennisen går av med seieren hvis noe skal prioriteres. Samvær med venninnene blir det ikke veldig mye av.

- Ledige stunder tilbringes stort sett sammen med familien, som jeg har et veldig godt forhold til. Hvis jeg skal slappe av henger jeg ut med brødrene mine og resten av familien. Men jeg har mange venninner på skolen, og i tennismiljøet, så jeg er jo egentlig sammen med venner hele tiden. Fritid blir det ikke mye av, og jeg går glipp av masse fordi jeg satser på tennis. Bursdager og fester kan jeg som regel ikke være med på. Det er jo litt kjipt, men samtidig er det verdt det. Jeg velger det jo bort for en grunn, og har satt meg mål som jeg prøver å nå. I begynnelsen var det en del av venninnene mine som maste litt, ”dropp tennisen i dag da, bli med oss!”. Men nå skjønner de bedre hvorfor jeg velger slik jeg gjør, de ser hvor mye tennisen betyr for meg.

Skiller seg ut 

Som 17-åringer flest elsker hun også å shoppe, men også det må vike for idretten.

- Tennis tar ikke bare det meste av tiden min, det er også ganske kostbart å satse slik jeg gjør. I sommer var jeg for eksempel ute og reiste mer eller mindre sammenhengende i tre måneder, for å delta på flest mulig turneringer ute i Europa eller enda lenger borte. Selv om jeg har sponsorer og får støtte fra Norges Tennisforbund, går mye ut av egen lomme. Jeg har ikke noen voldsomt stor shoppinglyst, men den tilfredsstilles uansett ved å kjøpe tennistøy. Sporten er også litt uvanlig sånn sett: Man spiller i kjoler og skjørt, og skal gjerne skille seg ut, ha en litt egen stil. Så det kan være veldig gøy å kjøpe tennistøy, forteller Astrid.

Astrid skiller seg virkelig litt ut på tennisbanen, og ikke bare på grunn av ferdighetene sine og tennistøyet. Hun spiller nemlig med vanlige briller. Det synes hun fungerer helt fint.

- Jeg har forsøkt både kontaktlinser og sportsbriller, men for meg fungerer det best med de vanlige brillene mine, siden jeg er så vant til å gå med dem. Jeg fikk konstatert dårlig syn allerede som fireåring, så jeg husker vel i grunn ikke hvordan det er å gå uten briller. Og jeg har aldri hatt noen problemer med å spille med briller, de sitter som et skudd.

Multitalent

I barndommen var Astrid ekstremt aktiv, og deltok i organisert fotball, håndball, tennis og ski. I tillegg spilte hun piano. Da hun var rundt 11-12 år gammel fant hun imidlertid ut at det var tennis hun likte best, og hadde lyst til å satse på. Et par år senere var de andre aktivitetene lagt på hylla, og Astrid fokuserte fullt ut på tennisen. Gradvis gikk hun fra å trene tennis to ganger i uka, til tre ganger, fire ganger… I dag trener hun hver dag, og er et av våre største tennistalenter. I tillegg går hun altså på videregående, noe som er krevende nok i seg selv. Hadde ikke Wang tilrettelagt for det, kunne hun aldri kombinert videregående med satsingen på tennis, forteller Astrid. Men hvor kommer den glødende drivkraften fra?

- Jeg har store ambisjoner, det tror jeg at jeg alltid har hatt. Jeg har lyst til å gjøre noe stort med livet mitt. Sette navnet mitt i historiebøkene. Med tanke på utviklingen min er det fullt mulig å bli en toppspiller. Det høres kanskje breialt ut å si at jeg skal bli en av verdens beste tennisspillere, men så lenge jeg er villig til å gjøre alt for å nå målet, tror jeg det er mulig. Man må ha tro på at det går, ellers går det i hvert fall ikke! sier Astrid bestemt.

Noe av forklaringen på ambisjonene tillegger hun moren, som kom til Norge fra Kenya. Hun har vært en stor inspirasjon for Astrid Wanja.

- Moren min gikk fra en tøff oppvekst i Kenya, hvor det for eksempel kunne være tørke og lite mat, til å ha mat på bordet hver dag. Hun gikk fra å gå tre timer for å hente vann hver dag, til å gå fire skritt til kjøkkenvasken. Det at hun har gått fra å ha svært lite til å ha "alt" er veldig inspirerende for meg. Her i Norge har vi alt. Da synes jeg man også skal gi alt, være den beste man kan være. Både moren og faren min har støttet meg hundre prosent, stått opp grytidlig for å kjøre meg til turneringer og treninger og sånn. Men de har også pushet meg, fått meg til å innse at jeg selv må gi jernet hvis jeg skal lykkes med målene mine, forteller 17-åringen.

Det beste fra to verdener

Moren er altså fra Kenya. Faren er en sindig herre fra Norge. Astrid tror blandingen av den sindige faren og den hakket mer lidenskapelige moren har gitt henne en balanse som hjelper henne på tennisbanen.

- Tennis er også en mental sport. Man må være balansert og fokusert, samtidig som det er veldig intenst med mye følelser og høyt tempo. Jeg tror jeg er en blanding av mamma og pappa på den måten at jeg har stor drivkraft og ærgjerrighet, samtidig som jeg greier å holde hodet kaldt når det gjelder. Sånn sett er jeg kanskje litt utypisk som juniorspiller. Jeg hater riktignok å tape, og blir skikkelig forbannet og sur når det skjer. Men det går fort over, og så retter jeg blikket mot neste kamp. Det er jo også sånn at man lærer mest av å tape, i forhold til egen utvikling. Hvis man ikke kjenner smerten av et tap, smaker ikke seierne like godt, konstaterer 17-åringen.

Foreldrene er åpenbart en stor inspirasjonskilde for den hardtsatsende jenta. Men når vi spør om hun har andre forbilder kommer svaret lynkjapt.

- Beyoncé. Fordi hun er en sterk, selvstendig kvinne. Og selvfølgelig Serena Williams, hun er den største av dem alle. Karrieren hun har hatt, og fortsatt har, er helt unik. For en kvinnelig tennisspiller er det nok helt umulig ikke å la seg inspirere av henne, mener Astrid.

Astrid Wanja Brune Olsen fortsetter å jobbe knallhardt for å nå målene sine, og vi blir ikke forundret dersom hun om noen år er forbildet til en ny generasjon tennisspillere. Som hun selv sier: Hvorfor ikke?