Skjeve hornhinner


For å gi ett perfekt bilde av omverdenen må alle deler av øyet være optimale. Huden foran på øyet, hornhinnen, er den delen av øyet lyset treffer først. For å få et perfekt bilde må denne delen av øyet være perfekt buet med samme krumning overalt, som en helt rund ball.

Hvis det er slik at denne buen ikke har samme krumning hele veien, som f.eks som ett egg, vil buen være forskjellig den ene veien kontra den andre.

En forskjellig bue foran på hornhinnen vil påvirke hvordan man ser mye, lyset blir bøyd forskjellig i de forskjellige krumninger. Bildet blir faktisk litt skjevt, men hjernen forsøker å rette opp denne skjevheten så godt det lar seg gjøre. Derfor vil man ikke oppleve å se verden skjevt. Men alt blir litt mindre klart av dette, og man kan også bli trett og sliten av å rette opp og fokusere hele tiden.

Det latinske ordet for skjeve hornhinner er astigmatisme. Skal man forklare skjeve hornhinner optisk skyldes det at øyet har forskjellig styrke i to retninger. Et normalt øye skal ha en styrke på +60 over det hele. Dersom et øye er +60 i den ene krumningen og +62 i den andre krumningen, vil man trenge 0 i brillestyrke for den ene krumingen, mens man trenger -2.00 i brillestyrke for å komme til +60 i den andre krumningen. De som har skjeve hornhinner vil derfor trenge to styrker per øye, med styrkene i forskjellige retninger som passer med krumingene.
Skjeve hornhinner kan endre seg i løpet av livet, men er ofte stabilt etter fylte 25 år.

Verdens mest kjente med skjeve hornhinner:
Romteleskopet Hubble ble sendt opp i rommet i 1990. Etter at bildene begynte å strømme ned til jorden viste det seg at linsesystemet i teleskopet hadde en skjevhet, helt likt en hornhinneskjevhet. Dette ble korrigert med en linse, omtrent som en brille eller en kontaktlinse. Derfor kan vi kalle Hubble verdens mest kjente med skjeve hornhinner.